Jeg flytta til byen for 7 år siden, nærmere bestemt til Eigerøy. I den forbindelse ble
ungene mine en del av den lokale toppfotballklubben Eiger FK. Når jeg vokste opp,
var jeg en elendig fotballspiller. På trass av mine total manglende fotballferdigheter
hadde jeg lyst å bidra, og starta som dugnadsansvarlig for 7 år siden.

Jeg var han forvirra østlendingen med en haug med sokker under armen som skulle
deles ut til alle Midtbrøder, Skadberger og Sæstader ute på øya. Sakte, men sikkert
steg jeg i gradene, (ble aldri kvitt dugnadsansvarlig rollen) som sosial ansvarlig,
hjelpetrener og til tider vikarierende hovedtrener for en gjeng svært aktive gutter. Det
siste året har jeg i all beskjedenhet kalt meg sportsligsleder for en gjeng 12 åringer.

Så hva har det egentlig gitt meg? Hva har det gitt, å mase på foreldre om bakst,
kioskvakter og etterlysning av lodd? Hva har det gitt å tilbringe opptil 3 kvelder i uka
nede i Håla, eller rundt på et forblåst Jæren i et ellers travelt småbarns liv?

Det korte svaret er: Enormt mye!

Til tider har det gitt frustrasjon og fortvilelse. Frustrasjon når gutta henger mer i
ribbeveggen og driver MMA på trening enn å spille ball. Fortvilelse når man på
Tonstad taper 24-0 i stiv kuling. Frustrasjon og fortvilelse når gutta kaster
keeperhansker og vannflasker etter det 8. tapet på rad. Ikke frustrasjon fordi man
taper, men fordi man ser hvor fortvila gutta er. Akkurat da er barnefotball nådeløst!

Men mest av alt enormt med glede! Enorm glede når den ene spilleren scorer sitt
første mål og kanskje sitt eneste mål den sesongen. Med et lykketreff klinker han
ballen nydelig i nettaket. Du ser alle gutta jubler for at det er nettopp HAN som
scoret. Alle ekstremt fortjente high-fivene til akkurat HAN som har stått på gjennom
hele året, men aldri helt lykkes. Selv om resultatet blei et tap på 14-1, er det en 10
åring som smiler fra øret til øret når kampen blåses av. Da har jeg og smilt av ren
glede.

En enorm glede når laget etter 9 strake tap, vinner over erkerivalen EIK. Gleden over
å se en gjeng 11 åringer feirer hverandre som om Champion League er vunnet. Da
har jeg og feiret med dem. Jeg har lagt meg med et stort smil om munnen, og
følelsen av at vi faktisk har vunnet Champions League.

Ikke minst har jeg hatt gleden av å bli SKIKKELIG kjent med en fantastisk gjeng
gutter. Når jeg går i byen, hører jeg navnet mitt bli ropt og store smil møter meg. Vi
har sammen vært gjennom dype nedturer, men også enorme oppturer. Å ha en haug
aktive gutter på besøk hjemme, løse opp i utenomsportslige konflikter er ikke noe
problem! Vi kjenner hverandre på godt og vondt!

Gjennom trusler om sokkesalg og dugnadsvakter har blitt kjent med en haug foreldre.
Som innflytter er det med på å utvide nettverket. Jeg har blitt kjent med noen unike ildsjeler. Voksene, som trass i full jobb og travle liv, bruker sin all ledige tid på gode fotballopplevelser for barn. Jan Erik, er bare et eksempel for flere i voksen i klubben, som prioriterer all sin ledige tid til barn og unge
på Eigerøy. Men også Ildsjeler som ikke er trenere, men driver kiosk, baker og stilleralltid opp for klubben! Og akkurat de voksne er det en del av på Eigerøy, og de som
er, de er enormt gode!

Men først og fremst; Tusen takk Aleksander, Christoffer, Nikolai, Jonas, Sebastian,
Steffen, Kristian, Gustav og Andreas. Takk for at jeg har fått lov til å bli så godt kjent
med dere. Takk for all latter dere har gitt meg! Takk for de brutale nedturene, fordi de
har bare bidratt til at oppturene har føltes enda bedre! Stort at Viking vant serien, og
at Norge kvalifiserte seg til VM, men dere ni har gitt meg langt større opplevelser!!

Tusen takk for meg og igjen tusen takk gutta! Det har vært en ære!

Hilsen

Anonym pensjonert sportslig leder G12.